Mannen Som Elsket Yngve

En bok blir film som så mange ganger før, og denne gangen har de lyktes med å hente tema og handlig over på lerretet. Handlingen foregår i 1989, og handler om en tilsynelatene vanlig gutt som får livet snudd på hodet av drama, kjærlighet og politiske idealer og meninger og ikke minst homofili.

Filmen bruker en rekke humoristiske virkemidler som funker bra, men det er garantert at du vil le på andre steder enn andre. Noen steder spiller det kraftig på alder, om du har opplevd det før, og noen steder om du fortsatt kan identifisere deg med ungdommen.

Med et godt tema er dette en film som kan brukes til det meste, kanskje ikke den filmen du velger først som underholdning, men den er virkelig et viktig kulturbidrag som godt kan brukes i norskfaget. Den delikate balansen mellom en lykkelig og en sorgfull hverdag er noe mange kan sette seg inn i og forstå, for ikke å si mimre om.

Min subjektive mening om objektiv drøfting av objektivitet

”2 – En journalist skal rapportere på norsk tv fra en krig samtidig som bombene faller ned rundt henne. Drøft om en kan være objektiv i en slik situasjon.”

Drøfting betyr at man objektivt skal legge fram flere sider av en sak, altså skal jeg nå være objektiv om objektivitet. Det norske språk er ukomplett i forhold til mange andre, for eksempel engelsk. Der har man mange ord som man ikke har på norsk, jeg vil si norsk rett og slett mangler ord for mange situasjoner. Vi nordmenn kan gjerne bruke flere setninger på å få riktig betydning på det ene ordet. Objektivt er en ord i grenseland. Vi vet jo hva vi skal bruke det til, men er det presist nok? Objektivitet blir brukt på ganske mye, fra dømming av fotballkamper til ekspertuttalelser og forskerrapporter.

objektiv - (av lat. obiectus, til obiciere, eg. kaste fram, stille foran, via fr. objectif). — Adjektiv: saklig; uhildet, upartisk; allmenngyldig. (http://www.caplex.no/Web/ArticleView.aspx?id=9325690)

Upartisk er et godt ord for å være objektiv, men man har heller ingen egen mening når man er objektiv, man skal se det utenfra. Spørsmålet er ikke om en kan være objektiv i en bestemt situasjon, spørsmålet er om man kan være objektiv. Hvis man ikke skal ha noen subjektive meninger, så må man skrive som om de kunnskaper man har, den oppveksten man har hatt, normene man har lært osv. ikke eksisterer. Omtrent alt man har vært i gjennom påvirker en, om ikke synlig, så i underbevisstheten. Det er da dette man skal prøve å se bort fra? Alt det en tenker? Nei, ikke egentlig. Allmenngyldig står også som en definisjon av objektiv. Altså må det være noe omtrent alle kan enes om. I dette eksempelet vil journalisten kun kunne nevne at bombene faller og hvor de er, om hun bare påstår at uskyldige mennesker blir drept eller såret har hun blitt subjektiv.

Det er ikke ordbokdefinisjonen som teller, det er hvordan en bruker ordet. Om man blir bedt om å være objektiv skal en aktivt prøve å unngå å ta en side i saken. Eller i vertfall skjule siden sin godt, i en lengre artikkel kan man si sin egen mening til slutt uansett.

Om jeg prøver å se objektivt på objektivitet kommer jeg allikevel frem til en subjektiv mening…

Millennials, chiller’n!

Jada, vi er vist ”Egoistiske verdensmestre med puter under armene” skal vi tro dagbladets kilder på denne artikkelen http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/02/11/526545.html

En moden og god avgjørelse av de gamle forskerne som har funnet ut dette, de har brukt sine livslange arbeidserfaringer til å komme opp med dette. Og jeg syns det er ekstremt godt bortkasta penger! Er ikke mange som klarer å lure seg selv til å tro at de gjør noe.

Ærlig talt, å slå alle over en kam på den måten er feil. Greit nok at jeg sikkert kunne pekt ut 40 % av den gamle klassen min som var like som beskrivelsen, men det var heller ikke poenget. Av artikkelen får du følelsen av at det blir en ny atomkrig før man møter en millennial som jobber. De kunne heller brukt tiden sin på å regne ut hvor mange % av millennialene som gidder å bry seg, og hvor mange av dem som faller rett i defensiv posisjon. Det som er så provoserende er ikke at de kaller oss slappe, det er vi helt sikkert, men de kaller absolutt alle for det samme, det blir jo som å kalle alle generasjoner som har opplevd krig for blodtørstige. Man skal få lov å kritisere meg og min generasjon når man vil og hva man vil, men vær litt sakelig. Sist uke leste jeg om en gutt som sammen med en annen omsatte for en årlig verdi på 8,5 millioner da han var 20(http://www.kjendis.no/2008/02/29/528407.html ), nå er han 22 og omsetter for 17 millioner.

”Vi er bare opptatt av oss selv og iPodene våre, klarer ikke elementære ting som å spise med kniv og gaffel - og selv om vi ikke gidder å gjøre en ekstra innsats, forventer vi å få en lederstilling ei uke etter at vi har begynt i ny jobb.” Dagbladet, onsdag 13.2.2008 kl. 10:40, av en som reflekterer over sin genrasjon.