Lyrikk

Lyrisk diktning er en av de tre skjønnlitterære hovedsjangrene. Det finnes mange måter å uttrykke seg lyrisk på, men det som i hovedtrekk kjennetegner en lyrisk tekst er at de kan ha virkemidler som rim og rytme, eller de kan ha frie vers. Forfatteren prøver gjerne å få sagt mest mulig med så få ord som mulig, selv om det er vanlig med både korte og lengre dikt.

Det er ganske mange måter du kan be om potetgull på

Kan du være så snill å sende potetgullet, tror du?

Jeg ble visst ikke helt mett av den middagen, jeg.

Er det bare du som skal ha potetgullet, eller?

Kunne jeg også få litt potetgull, kanskje?

Gi meg potetgull med en eneste gang!

Kunne du ha sendt meg potetgullet?

Send meg potetgullet, er du snill!

Kan du sende meg potetgullet?

Jeg vil gjerne ha litt potetgull.

Kan jeg og få litt potetgull?

Hitover med potetgullet!

Send meg potetgullet!

Hit med potetgullet!

Gi meg potetgullet!

Potetgull!! Hit!!

Potetgull! Nå!

Potetgull!!!

Gull!!!

... eller du kan peke på potetgullbollen

av Helene Uri, Fra "Den store faktaboken om språk"

Dette diktet handler om potetgull, rettere sagt kommunikasjon. Jeg mener det er både humoristisk og et mer konkret poeng. Diktet blir kortere og kortere, dette symboliserer potetgullet som blir spist opp, men også hvordan kommunikasjon forenkles mest mulig over tid. Avslutningen viser til at man helst prøver å si minst mulig, og kanskje er dette diktet også ett stikk mot diktere og poeter for deres minimalistiske stil. Det kan også vise til språkets tendens til å bli forenklet over tid, gjerne ved hjelp av slang. I nest siste linje, ”gull”, kan vi se at et ord har fått to betydninger, når det tidligere hadde ett. Man syns gjerne at denne formen er litt frekk og uhøflig, og kanskje vil forfatteren passe på at vi ikke lar slangen ta overhånd for enkelt.

Jeg liker det på grunn av den kule oppbygningen og den humoristiske tonen.

Mannen Som Elsket Yngve

En bok blir film som så mange ganger før, og denne gangen har de lyktes med å hente tema og handlig over på lerretet. Handlingen foregår i 1989, og handler om en tilsynelatene vanlig gutt som får livet snudd på hodet av drama, kjærlighet og politiske idealer og meninger og ikke minst homofili.

Filmen bruker en rekke humoristiske virkemidler som funker bra, men det er garantert at du vil le på andre steder enn andre. Noen steder spiller det kraftig på alder, om du har opplevd det før, og noen steder om du fortsatt kan identifisere deg med ungdommen.

Med et godt tema er dette en film som kan brukes til det meste, kanskje ikke den filmen du velger først som underholdning, men den er virkelig et viktig kulturbidrag som godt kan brukes i norskfaget. Den delikate balansen mellom en lykkelig og en sorgfull hverdag er noe mange kan sette seg inn i og forstå, for ikke å si mimre om.

Min subjektive mening om objektiv drøfting av objektivitet

”2 – En journalist skal rapportere på norsk tv fra en krig samtidig som bombene faller ned rundt henne. Drøft om en kan være objektiv i en slik situasjon.”

Drøfting betyr at man objektivt skal legge fram flere sider av en sak, altså skal jeg nå være objektiv om objektivitet. Det norske språk er ukomplett i forhold til mange andre, for eksempel engelsk. Der har man mange ord som man ikke har på norsk, jeg vil si norsk rett og slett mangler ord for mange situasjoner. Vi nordmenn kan gjerne bruke flere setninger på å få riktig betydning på det ene ordet. Objektivt er en ord i grenseland. Vi vet jo hva vi skal bruke det til, men er det presist nok? Objektivitet blir brukt på ganske mye, fra dømming av fotballkamper til ekspertuttalelser og forskerrapporter.

objektiv - (av lat. obiectus, til obiciere, eg. kaste fram, stille foran, via fr. objectif). — Adjektiv: saklig; uhildet, upartisk; allmenngyldig. (http://www.caplex.no/Web/ArticleView.aspx?id=9325690)

Upartisk er et godt ord for å være objektiv, men man har heller ingen egen mening når man er objektiv, man skal se det utenfra. Spørsmålet er ikke om en kan være objektiv i en bestemt situasjon, spørsmålet er om man kan være objektiv. Hvis man ikke skal ha noen subjektive meninger, så må man skrive som om de kunnskaper man har, den oppveksten man har hatt, normene man har lært osv. ikke eksisterer. Omtrent alt man har vært i gjennom påvirker en, om ikke synlig, så i underbevisstheten. Det er da dette man skal prøve å se bort fra? Alt det en tenker? Nei, ikke egentlig. Allmenngyldig står også som en definisjon av objektiv. Altså må det være noe omtrent alle kan enes om. I dette eksempelet vil journalisten kun kunne nevne at bombene faller og hvor de er, om hun bare påstår at uskyldige mennesker blir drept eller såret har hun blitt subjektiv.

Det er ikke ordbokdefinisjonen som teller, det er hvordan en bruker ordet. Om man blir bedt om å være objektiv skal en aktivt prøve å unngå å ta en side i saken. Eller i vertfall skjule siden sin godt, i en lengre artikkel kan man si sin egen mening til slutt uansett.

Om jeg prøver å se objektivt på objektivitet kommer jeg allikevel frem til en subjektiv mening…

Millennials, chiller’n!

Jada, vi er vist ”Egoistiske verdensmestre med puter under armene” skal vi tro dagbladets kilder på denne artikkelen http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/02/11/526545.html

En moden og god avgjørelse av de gamle forskerne som har funnet ut dette, de har brukt sine livslange arbeidserfaringer til å komme opp med dette. Og jeg syns det er ekstremt godt bortkasta penger! Er ikke mange som klarer å lure seg selv til å tro at de gjør noe.

Ærlig talt, å slå alle over en kam på den måten er feil. Greit nok at jeg sikkert kunne pekt ut 40 % av den gamle klassen min som var like som beskrivelsen, men det var heller ikke poenget. Av artikkelen får du følelsen av at det blir en ny atomkrig før man møter en millennial som jobber. De kunne heller brukt tiden sin på å regne ut hvor mange % av millennialene som gidder å bry seg, og hvor mange av dem som faller rett i defensiv posisjon. Det som er så provoserende er ikke at de kaller oss slappe, det er vi helt sikkert, men de kaller absolutt alle for det samme, det blir jo som å kalle alle generasjoner som har opplevd krig for blodtørstige. Man skal få lov å kritisere meg og min generasjon når man vil og hva man vil, men vær litt sakelig. Sist uke leste jeg om en gutt som sammen med en annen omsatte for en årlig verdi på 8,5 millioner da han var 20(http://www.kjendis.no/2008/02/29/528407.html ), nå er han 22 og omsetter for 17 millioner.

”Vi er bare opptatt av oss selv og iPodene våre, klarer ikke elementære ting som å spise med kniv og gaffel - og selv om vi ikke gidder å gjøre en ekstra innsats, forventer vi å få en lederstilling ei uke etter at vi har begynt i ny jobb.” Dagbladet, onsdag 13.2.2008 kl. 10:40, av en som reflekterer over sin genrasjon.

Ah… Skolehverdagen ja…

Jo’a, går fint. Sliter ikke med noe faglig, er vel heller motivasjon. Tror jeg trenger mer utfordringer, tenke litt mer. Hvert fall de fagene hvor det er mulig burde læreren legge opp til analyseoppgaver og lignende, slik at man får en utfordring uansett hvilket nivå man ligger på. Det er bedre enn sånne let-i-teksten-og-skriv-rett-av oppgaver. Fint det og, men blir fort litt mye det samme, kunne like gjerne sovet den tiden. For øvrig syns jeg det er litt tull med denne debatten om at vi lærer så dårlig, i de fleste fag. Lærerne kan sikkert bedre, men tror det går mye på motivasjonen, og ikke den elevene skal få av skolen, men den man rett og slett får hjemmefra eller fra seg selv. Ønsket om å lære noe og bli noe her i verden.

Dette er en OK oppgave(personlig mener jeg den er kjedelig, men det har jeg ingen god begrunnelse for å si), som får meg til å ende opp på to konklusjoner; læreren orka ikke finne på noe annet, eller han lurer på hva han kan gjøre bedre. På den siste; varier mer mellom innleveringer, oppgaver i boka, fremføringer og andre oppgaver.

Blogg, en annen type artikkel...

Blogg, kort for weblogg, er et enkelt medium for å nå mange, og derfor et yndet medium for å ytre sin mening. Allikevel synes jeg at man kan ha en vis kvalitet på innholdet i bloggene sine, og det er akkurat det jeg syns Petter Solbergs blogg(http://www.vgb.no/20075) mangler. Jeg kan forstå at spesielt interesserte finner det underholdene å henge med, men jeg syns ikke korte referater fra annenhver dag er noe å bruke tiden min på. Da vil jeg heller lese ”Ja, vi elsker”(http://javielsker.blogspot.com/), en blogg om å være svensk i Norge. Her tar han opp myter og sannheter han opplever som typisk norskt og reflekterer over det. For ikke bare å være et underholdene tema har det også gode poenger, i tillegg til et snev av humor. Da han i ett innlegg trakk tvil om bindersens norske opprinnelse, svarer han i et annet med de mest norske tingene han kan komme på; som f. eks. ostehøvelen og pantemaskin.

Det største irritasjonsmomentet med Solberg sin blogg er nok at relativt store bilder gjør at du må bla mye for å se veldig lite tekst, jo da, det er flott med store bilder, men dette går faktisk utover oversikten. Bloggen har egentlig dårlig oversikt generelt, og jeg fant ikke link til tidligere innlegg før etter en god stund leting etter det. Her er ”Ja, vi elsker” mye bedre. Det er en enkel meny til høyere som gjør at du lett kan hoppe til innlegg du syntes ser mer spennende ut, mens bildene er mindre og bedre plassert, som funker svært bra. Slik blir ”Ja, vi elsker” en bedre blogg også når det kommer til funksjonalitet. Her får bloggeren virkelig fram det han vil, og det er spennende og lett å henge med. I Solbergs blogg ødelegger oversikten funksjonaliteten noe, men den funker jo, siden oppgaven med å formidle den enkle handlingen er enkel. Man kan si at Solbergs blogg er en ”plankeoppgave” i forhold til ”Ja, vi elsker”, siden den har en enkel funksjon og utforming, mens ”Ja, vi elsker” er på et svært høyere nivå. Han både reflekterer og informerer, samtidig som innleggene hans er lange.

Selv om jeg har sagt mye positivt om ”Ja, vi elsker” så er min favorittblogg Rubenmann sin (http://www24.nrk.no/rubenmann/). Bare helt genial humor fra Harald Eia! Han tokk virkelig tak i et tema, og han gjør det hele tiden kort, uten at det blir for enkelt. Gode poeng kommer hele tiden fram, etter min mening perfekt bruk av en bloggs sjangertrekk og muligheter. Den er også oversiktlig, dog ikke så oversiktlig som ”Ja, vi elsker”, men her henger jo alle blogginnleggene sammen, så det gjør ikke noe, indirekte blir det mer oversiktlig, selv om man kanskje må bruke litt lenger til på å finne et enkelt innlegg. Personlig mener jeg dette er den som utfyller funksjonen sin best, den er rett og slett kjempemorsom, men nå er det kanskje enklere å skrive morsomt enn seriøst hvis du først har et talent for det.

Alle bloggene fungerer jo strengt tatt som de skal, men som sagt; Solberg sin er så kjedelig! Og derfor mener jeg at det er den dårligste. Grunnen til at ”Ja, vi elsker” havner på min andreplass er at jeg syns rett og slett at humoren i Rubenmann er helt konge. ”Ja, vi elsker” er kanskje den som utnytter bloggens egenskaper best, og er mest saklig av alle bloggene, men Rubenmann er ikke langt bak på det heller!

"Ehh?..." starter opp =)

Dette er et skoleprosjekt i norsk, og vil inneholde norskfaglig relaterte innlegg etter hvert.

Regner med at det blir en del analyse og fundering, herav navnet.